Henry Alfred Olsen

FØDT: 12.05.1885 FØDESTED: bergen DØD: 04.02.1940 DØDSÅRSAK: Torpedert av tysk ubåt STED/SKIP: DS Hop

OLSEN, HENRY ALFRED, maskinmester, Bergen. Født 12. mai 1885 i Bergen, s. av Anthon Olsen, f. 1852 i Oslo, d. 1910 i Bergen, og Betzy Henrikke f. Hansen, f. 1850 i Kristiansand. Gift med Jenny Augusta Nielsen, f. 1888, d. 1947 i Bergen. 3 barn. Var på d/s Hop som gikk fra Bergen 3. februar 1940 og forsvant sporløst på reise til Middlesbrough. (Fra «Våre falne»)

«Hop»s forlis endelig oppklart

Et ukjent skipsdrama for 53 år siden er nå blitt avdekket. Datoen var 7. februar 1940. Frakteskipet «Hop» fra Bergen med 17 personer om bord forsvant i farvannet mellom Norge og Shetland.

De pårørende har siden visst lite om ulykken. Selv våre sjøfartsmyndigheter har stått med blanke ark. Først nå blir historien rullet opp, takket være familien til den ene av de omkomne, andrestyrmann Peder Kornelius Silseth fra Eide på Nord-møre.

Det var søstrene Linda Marie Dyrlid og Oddrun Holberg fra Trondheim, som tok initiativet til å bringe klarhet i tragedien. De måtte ha rede på sin bestefars skjebne. I juli dro de over til Shetland. Reisen gav lønn for strevet. De fant graven til bestefaren, Peder Kornelius Silseth. Og gravene til 14 av de andre omkomne. To av mannskapet ble tilbake på havet.

Underlig følelse

En underlig følelse å stå ved bestefars grav. Vi hadde hørt om ham i hele vår oppvekst. Nå visste vi hvor han var, sier Linda Marie og Oddrun. Med på reisen var også Margit Kristensen, Oddny Slatlemo og Liv Dyrlid, alle døtre av Peder Kornelius Silseth. For dem måtte det føles enda sterkere. Liv Dyrlid er mor til Linda Marie og Oddrun. Nå er historien ikke ukjent lenger:

7. februar, kl. 6.30 om morgenen ser brødrene Henry og Johan Hunter og deres nevø Jimmy Hunter et lys nærme seg klippene ved Muness på øyen Unst. Karene antar at lyset skriver seg fra lanternen på en liten båt. Det stemmer.

Fremdeles mørkt, i tillegg forferdelig uvær. Umulig for mannskapet om bord å se at båten nærmer seg et rev. Selv om båten bare er noen hundre meter fra land, kan ikke karene foreta seg noe på grunn av stormen. De står makteløse og ser at båten støter mot revet og forliser.

Dagen etter blir vrakrestene funnet. Det er rester av livbåten på «Hop». Navnet står skrevet med røde bokstaver på båtsiden. Karene finner også de første omkomne, og i løpet av de neste fem ukene blir tilsammen 15 av mannskapet funnet på øyene Unst, Fetlar og Yell, hvor de også ble begravet. Alt noteres nøye ned i politirapportene.

Begynner å lure

Tiden går, men ingen av de pårørende tar kontakt med øysamfunnene eller besøker gravene. De involverte på Shetland begynner å lure på om informasjon om ulykken har nådd de pårørende i Norge.

Kort tid etter ulykken får Olga Konstanse Silseth beskjed om at ektemannen Peder Kornelius er savnet. Det er det hele. Først i 1952 får hun kjennskap til at ektemannen kanskje er gravlagt på Shetland. Informasjonen kom ikke fra rederiet, eller fra noen offentlig kilde, men fra kapteinens kone, Ragna Lutenthun. Olga Konstanse får også tilsendt mannens giftering og offisersfløyte, som han hadde på seg da han ble funnet.

Hun satt alene tilbake med tre døtre på 14, 10 år og en på 14 måneder. Hennes mann skulle egentlig ikke vært med på turen, men skulle mønstret av i Bergen. Det ble likevel slik at han skulle «stå» en siste tur over til England. Skipet var lastet med kull med kurs mot Middelsborough. Olga Konstanse fikk aldri besøke sin manns grav.

Vi tok kontakt med turistkontoret i Lerwick og ba om hjelp til å finne graven. Det eneste vi visste var navnet på kirkegården, Balyasta graveyard. Underlig nok viste det seg at samtidig som vi planla vår reise, hadde folk på Shetland startet med undersøkelser for å finne ut hva som egentlig skjedde med «Hop»s forlis, og om informasjon noen gang hadde nådd pårørende, sier Linda og Oddrun.

John Hunter har vært den drivende kraft i dette arbeidet. Imidlertid var det Robin Hunter, en fetter av John, som søstrene kom i kontakt med. Han hadde forberedt ankomsten meget godt. Bl.a. hadde han skaffet politirapportene som ble skrevet like etter ulykken.

Kors på gravene

Ved å sammenholde opplysninge/beskrivelser i denne rapporten med andre opplysninger, kunne Robin fastslå nøyaktiv hvor bestefaren lå begravet, hvor han ble funnet og hvem som fant ham. Han ble funnet på stranden Hamar beach av to tenåringsgutter, Alec Sout og Thomas Sutherland. Hunter hadde også sørget for å sette opp kors på gravene.

Det var et sterkt øyeblikk da vi kunne legge ned krans på graven etter alle disse årene. Da vi satte kursen hjem, følte vi at et stykke historie var falt på plass, forteller søstrene.

En bit manglet

Men det manglet fremdeles en bit i dette puslespillet. Hvorfor hadde ingen av de andre pårørende tatt kontakt med folk på Shetland eller besøkt gravene? Hvorfor hadde rederiet aldri tatt kontakt? Det ble tatt kontakt med Asbjørn Lutenthun, sønn av kapteinen, og han kunne fortelle følgende:

Lutenthuns familie hadde heller aldri fått noen offisiell bekreftelse om gravene på Shetland. Trolig mangler 13 familier fremdeles informasjon om dette. Det er skandaløst. I følge opplysninger ble det sendt melding fra Shetland til den norske regjering om tragedien som hadde funnet sted. Et sted på veien har informasjonen stanset.

Ble torpedert

Man har antatt at skipet ble torpedert, men aldri visst det sikkert. En lokal historiker i Sunnfjord har imidlertid klart å oppspore saken i tyske arkiver. Et utskrift derfra viser at «Hop» ble torpedert. Den tyske ubåtkapteinen bekrefter dette, og oppgir nøyaktig posisjon og klokkeslett.

-Vi håper å få tilsendt rapporten om kort tid, sier søstrene, som ønsker å skaffe all mulig informasjon. Tragedien kan ikke bare gå i glemmeboken. Søstrene tar også sikte på å få reist en minneplate på kirkegården på Shetland neste sommer. Først da vil familien få ro.

Ukjent for myndighetene

-Vi har svært få opplysninger om «Hop»-ulykken, sier konservator Tore Nilsen ved Bergen Sjøfartsmuseum. Ulykken representerer et ukjent kapittel i krigshistorien, understreker han.

Heller ikke formannen i Norsk Krigsseilerforbund, Arne Mathisen, kan bidra med informasjon om «Hop». Det skyldes at ulykken fant sted før Norge kom med i krigen. De omkomne fra «Hop» betraktes likevel som krigsseilere. Definisjonen krigsseilere omfatter alle som var sjømenn i tidsrommet fra september 1939 til krigens slutt. Nesten fire hundre norske sjømenn omkom på grunn av krigshandlinger før krigsutbruddet i Norge i april 1940, opplyser Mathisen. -Betyr det at de etterlatte har krav på krigserstatning? -Ja, det mener jeg. De har krav på 10.000 kroner i engangserstatning.

De omkomne

De 17 omkomne etter forliset til D/S «Hop» fra Bergen i 1940 var:

Kaptein Kristoffer Andreas Lutenthun, Askvoll

Førstestyrmann Håkon Dagfinn Pedersen, Bergen

Andrestyrmann Peder Kornelius Silseth, Eide på Nordmøre

Maskinmester Henry Alfred Olsen, Bergen

Maskinist Alfred Stenseth, Bergen

Stuert John Soltvedt, Bergen

Matros Olav Ystebø, Lindås

Matros Einar Martin Endresen, Bergen

Jungmann Olav Ingebrigtsen, Askøy

Matros Sverre konrad Nerland, Sandenssjøen (Sandnessjøen? P.S. anm.)

Sjøman Robert Eide Larsen, Laksevåg

Matros Brynjulf Bøe, Bergen

Fyrbøter Fredrik Adler Lauritsen, Rygge

Sjømann Finn Jensen, Bergen

Fyrbøter Lars Sjøtun, Jondal

Donkeymann Olav Ivar Henriksen, Dalsfjord

Lettmatros Tor Abraham Friedmann, Oslo

DS Hop gikk fra Bergen til Middlesbrough 3. februar 1940 med i alt 17 mann ombord. 4. februar, kl. 04.15, ble skipet torpedert av en tysk ubåt et stykke utenfor Shetland. Skipet gikk ned, men mannskapet klarte å ta seg om bord i en livbåt og satte kursen mot Shetlandsøyene. Påfølgende natt observerte fastboende på øya Unst lyset fra topplanternen på livbåten som nærmet seg. Det var storm, og da båten kom oppunder land, ble den knust mot et undervannsskjær. Alle sjøfolkene ombord druknet. Av mannskapet på 17 ble 15 mann funnet og gravlagt på de tre nordligste Shetlandsøyene.

Ingeborg bor i Bergen fra senest 1891 og forblir boende der.
Hun jobber som strygerske og i KFT 1922 bor hun med sin mor og er fortsatt ugift.

Jan 1742, funeral for four of his children. Lost to smallpox epidemic

Kjøllefjord, Lebesby, Finnmark, Norge

knf.1861

BIRT: RIN MH:IF18039

Konf. 12/6-1910 i Kristiania bys Arbeidsanstalt. Kalles da Mathisen.

Rette foreldre? (Mora kalles Jakobsdtr.)

Konfirmasjon 1793

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16188&idx_id=16188&uid=ny&idx_side=-236

Leaves pre 1900 and is not found again in records.

Parents note him as living with them but away even in 1910 census, but expected location is America.

Lived in 4 New Street, Largs Ayrshire at the time of the 1881 census. His elder unmarried sister Ann lived with them.

Måtte betale 3 Riksdalar, 2 mark og 4 skilling fordi konen fødte før ni måneder var gått siden bryllupet.

Marriage certificate: 336/ 1. Married at St Brides Church, Callander. Edvard was 22 and a corporal in the Norwegian Forces, living in the Achray Hotal, Callander. Anna was 19 and a widow, living at 11 Bridge Street, Callander.

Never gets married, works as family farm and in service.

Noe usikre foreldre

1696, Skifte i Bergen

Plassert eller sendt til Askviknes barnehjem

Plassert på Askviknes

Pleiedatter

States wrong year of birth

Til New York 1902

Til New York 1903

Til Wisconsin 1903

Trilling, døde etter et døgn.

Trilling, døde etter et døgn.

Trilling, døde etter et døgn.

Urmakerlærling

Went to spain to fight fascists, was wounded and incorrectly reported as dead, returned home late 1938. Had at this point lost his right eye.

Fled to Sweden during the war, return and arrested, twice, sent to Grini camp outside of Oslo and later to Sachsenhausen consentration camp.

[Källa AD-Online: Södra Finnskoga CI:7 (1895-1901) Bild 300 / sid 22]

- Oäkta.

- Fader: Johan Fredrik Hedenberg, Kopparslag. Ryds. fs. Skarab. län

- Moder: Anna Maria Holm, Piga Millmarks Eriksberg, Östmark

- dopdag 26 Sep.

- Faddrar: Föräldrarna

- Attest avsänd till pastorsämbetet i Östmarl 27 Sep 1897

[SE/VA/13684 Östmark C:5 (1861-1876) Bild 165]

-Oäkta

-dop 1 april 1872

Föräldrar:

Johs Nilsson i Ullerud sn

Anna Kajsa Fagerberg i S. Metbäcken (s.677 i hfl) moder 31 år

Faddrar:

Enk. Anna Kattarina Magnusson i S.Metbäcken

Enk. Anna Maja Olsdotter Reis i S. Metbäcken

[SE/VA/13684 Östmark CI:7 (1895-1908) Bild 67 / sid 59]

(Födelse o dopbok Östmark)

o.ä

Dopnamn i boken Elin Sofia Torinne

Dopdag: 17 Okt

Moder: Anna Maja Holm, hemmadotter i Millmark, Eriksberg.

modern återfinnes på sidan 318 i husförhörsboken

Fadder: modern ejus förde till barn lind.

[SE/VA/13684 Östmark AI:31 (1896-1899) Bild 338 / sid 318]

(Husförhör Östmark 1896...99 Millmark "Eriksberg")

oäkta född i Norge 1898-10-10

{geni:about_me} Adresse 1958:

Henrik Wergelandsgt 2 - Bergen

• Joen Iversen er nevnt som sønn i skiftet etter Ivar Hallsteinsson den 21 oktober 1705 på Liøkjell, Orkdal.³

• Joen Iversen er oppført i manntallet 1701 på Løchild, Orkdal, hos Ivar Hallsteinsson.

• 1 - John Stewart of Dalguise, was born in 1689. Having embraced the cause of the exiled royal family, and after being present at the Battle of Sheriffmuir, he was subjected to fine and imprisonment. He built the House of Dalguise, which bears the date of 1716.
  John Stewart, the seventh laird, having possessed the estate during the long period of seventy years from 1706 to 1776, and having attained the age of nearly ninety years, greatly beloved and respected, died at Dalguise in September 1776.
  
  2 - Petition of the heritors of Perthshire - 27 May 1700
  To his grace his majesty's high commissioner and the right honourable the estates of parliament, the representation of the heritors of Perthshire.
  Humbly shows,
  That we having these several years past suffered extremely by the calamities of war and likewise by very bad crops, which have reduced many of our people to the last degree of poverty, and besides those which we have had in common with other places in the kingdom, we have been and are still exposed to inconveniences which are peculiar to those who live upon the borders of the Highlands: continual murders, robberies and depredations, which have brought many who might have wrestled with their other difficulties to such a condition that our countries are now become deserts and lie absolutely waste.
  All these calamities we suffered without complaining during the war and contributed our shares both of men and money for the support and maintenance of it, hoping that peace would put an end to these our miseries.
  And being aware that nothing could contribute more to the flourishing of our nation and to relieve us under these hard circumstances to which we are reduced than the advancement of trade, we no sooner had the encouragement of his majesty's gracious promises, acts of parliament and letters patents for enabling the nation to carry it on, but, to demonstrate our zeal for the benefit of our native country, we closed with these proposals which were made for opening of trade to Africa and the Indies, and contributed to the utmost of our powers for carrying on so good and great a work. What has been the hindrances and obstructions to that trade we think it unnecessary to trouble your grace and the honourable estates of parliament with, these being so well known to his majesty and to the honourable estates of parliament by the several addresses, petitions and representations made by the council of the Company Trading to Africa and the Indies.
  And seeing we have his majesty's repeated promises for encouraging of trade, as also his letters patent and acts of parliament establishing the African and Indian Company, and likewise the address of the last session of this parliament to his majesty in favour of the said company, as also his majesty's gracious acceptance of our late petition for the meeting of the parliament, wherein his majesty expects that the sentiments of this nation as to the African and Indian Company will be known, from all which we are encouraged to intreat,
  That it may please your grace and the right honourable the estates of parliament to take the premises into your serious consideration, and to find out effectual methods for asserting the honour and independency of this kingdom, which our predecessors have hitherto maintained for so many ages, and which now seems to be so much encroached upon by the repeated and great discouragements to our rightful and lawful colony of Caledonia. As also to take proper measures for employing the poor and freeing the country of theft and oppression, and that now in the time of peace we be eased of the great and heavy burdens we lie under.
  John Stewart of Dalguise [as one of the petitioners]
  [ Records of the Parliments of Scotland]